Ekornjakt

Egentlig er jeg en rottejeger, men de er ikke så lette å finne. Men for meg gjør ekorn nesten samme nytta. Her om dagen fant jeg en plass hvor det helt sikkert hadde vært ekorn - det var i alle fall masse spiste kongler - og det er et godt tegn. Kongler er godt det altså, men ekorn tror jeg er snasent - uten at jeg har fått smakt det. Men instinktet og luktene sier meg det.

Anyway: jeg hiver meg ut i snøen for å utforske området, og tro meg: jakt i mye snø er ikke akkurat enkelt for en kortvokst dverg! Vanskelig nok det uten at matmor også hyler og skriker og skal ha meg tilbake på stien.

foto privat

Her har det vært et ekortn altså - helt sikkert!

Og jeg får kjeft for mange ting på en gang - urettferdig spør du meg. For det første har jeg vist ikke lov til å jage ekorn - hallo! Dette har noe med instinkt å gjøre altså. I tillegg hadde det noe med at sånne kvister setter seg dønn fast i pelsen min. Og det trenger hun vel ikke å kjefte om - dette gjør jeg av egen fri vilje. Dessuten er det vel straff nok det jeg må gå gjennom etter et sånn tokt: Først dusj og sjampo - uff, det er for snobbehunder altså!. Så er det føning/tørring av pels - det er skikkelig skummelt! Og til slutt en halvtime med børsting av floker etterpå - det er vondt altså når det er mye kvist som sitter fast. Det er ikke bare morro det faktisk! Men jeg tar "børstestarffen" jeg. Det var virkelig verdt det! Ekornjakt er gøy!